Health And Research

© av Bente Hedman
Publisert 14.04.2008 Oppdatert 18.05.2008

"Myndighetenes prioriteringer av penger."

Det er mange foreldre, enslige og par som har mye ressurser å gi sine barn, og som ønsker å ha barna boende hjemme og hjelpe dem. Ved sykdom og funksjonshemminger belaster man også hverdagsøkonomien betraktelig.

Det offentlige har brukt barnefamilier som prøvekluter i mange år, ved å lokke med hjelpe- og støttetiltak av forskjellig slag.
Men for mange har ikke dette fungert godt nok. Det har vært eksperimenteringer i alle retninger.

De som tjener mest på dette, er fosterhjem og avlasterfamilier fordi de har hjemmel i lovverket om lønn/godtgjøring, mens de andre familiene faller lett utenfor.

Det er hårreisende at det ikke finnes hjemmel i det norske lovverket som likestiller krav og rett til omsorgslønn/lønnsgodtgjøring til disse familiene, ved å hindre dem i å komme i et økonomisk uføre.

Foreldre har ikke et fritt valg og bestemmelsesrett når det gjelder å ivareta sine egne barn i hjemmet under sykdom, og funksjonshemminger slik loven er i dag.

Man har sett mange mislykkede forsøk ved å plassere barn i fosterhjem og på institusjoner. Og det er heller ingen lett sak å skaffe skreddersydde avlastere og støttekontakter. Det er vanskelig å rekruttere støttekontakter generelt. Ofte er det slik at familiene selv må lete etter sine støttekontakter.

De store prøveobjektene blir barna som vokser opp i regi av det offentliges ideer og organiseringer. Og problemene øker hos familier deres, i takt med disse organiseringene.

Når barn og ungdom er syke og ønsker å være hjemme hos sine egne foreldre, burde foreldre som har ressurser til det, kunne ivareta dem selv. Det burde være en rett de har, og at de har samme rettigheter som et fosterhjem/avlastere i henhold til lønn/godtgjøring.

For fosterfamilier finnes det ingen juridisk grense oppad for lønn/godtgjøring, for hva de kan tjene pr. barn. Avtaler kan gjøres privat i enkelttilfeller, og dermed kan man via fantasien kunne forestille seg hvilke summer man kan komme opp i.

I rettferdighetens navn vil jeg jeg påpeke at det er forskjell på fosterhjem, når det gjelder grådigheten og utnyttelsen av dette systemet. Noen fosterhjem har mindre inntekt enn andre, men mye kan skyldes uvitenhet om rettighetene deres.

Kommunene opplyser ikke alltid om den maksimale rettighet som man har, i henhold til lønn/godtgjøring.

Familier kommer lett inn i en ond sirkel når man får
funksjonshemmede og syke barn. Er man enslig, blir økonomien oftere dårligere. Er man to, så har det også innvirkning på økonomien på samme måte.

Ofte må barn og ungdom forholde seg til en ustabil tilværelse i forhold til stadige omstillinger i avlasterhjem osv. For noen familier kan det fungere bra, men det fungerer ikke for alle.

Det er forundelig at regjeringen ikke bryr seg om disse familiene som ønsker å være hjemme med sine barn, ved å gi dem økonomisk bistand.

Hvorfor skal familier bli belastet med dårlig økonomi i tillegg til dette tungrodde systemet? Det er urettferdig ovenfor barn og ungdom, og dette er med på å skape mye uro i oppveksten deres. Mange barn lever i konstant flyttetilværelse, og de får ikke ro til å innhente seg.

Mange av disse barna står i fare for å utvikle adferdspoblemer som følge av dette. De skaper uro på skolen og problemer hjemme, og så er hele mølla i gang med psykiatrien og barnevernet.

En lovendring burde vært på sin plass her, som kan hjelpe disse familiene ved å forebygge at de kommer opp i mer problemer enn det de sliter med fra før.

Ved å la familier som ønsker det, kunne selv få ivareta sine egne funksjonshemmede og syke barn, vil det også kunne gi dem en mer trygg og stabil tilværelse i hverdagen under sykdom.
Man kan likevel gi barna et sosialt liv utenfor hjemmet.

Politikerne snakker så mye om menneskeverde og likestilling, men retten til å velge å være hjemme med egne syke barn og kunne forsikre seg at man ikke blir ruinert økonomisk, har ennå ikke blitt et sentralt tema.

For politikere ser det ut til at det er lettere å prioritere andre ting, fremfor barn, familier og helse i mange sammenhenger.

Det burde være en lov om rett til en minimumslønn som gir barna et verdig liv i hverdagen, der hele familien slipper å lide under stadige økonomiske bekymringer. Og da en maksimumsgrense oppad for lønn/godtgjøring, slik at man ikke bruker barn og ungdom som ren inntektskilde, slik fosterhjem juridisk sett har mulighet for slik loven er i dag.

Hele familier blir rammet under dårlige økonomiske kår under sykdom, og de store taperne blir barn og ungdom.

Man snakker om lik lønn for alle, da burde det være lik lønn for (biologiske) foreldre som ønsker å ivareta egne barn i hjemmet, og få lovmessig lønn på lik linje med fosterhjem og avlasterfamilier.

Og fortsatt er det slik at de fleste kommuner i dette landet, sliter med å rekrutere skreddersydde støttekontakter for disse barna/familiene. Kommunen oppfordrer foreldrene selv til å hjelpe til med å finne egnede personer for å hjelpe dem i hverdagen.

Man kan jo også nevne den økende problematikken iht seksuelle overgripere, som bare øker i takt med myndighetnes lovnader om bedre kontroller og straffer.

Barn og ungdom er ikke trygge der de egentlig burde vært beskyttet, nemlig i skole, barnehager, barnevernsinstitusjoner og i fosterhjem, for å ta noen eksempler.

Seksuelle overgrep foregår dessverre i hjemmene også.
Mobbing og fare for å komme i kontakt med rusmiljøet ser man ifølge mediene, at de offentlige instansene har mistet helt kontrollen på.

Sterkt funksjonshemmede barn (ungdom) som ønsker å være hjemme hos sine egne foreldre, samt sykdom som gjør at barn og ungdom ikke kan fungere normalt i hverdagen, burde om så er, kunne få tilbud om å bli ivareatt av sine egne (biologiske) foreldre.

Slik loven ser ut i dag, virker det som om politikerne ønsker at barn skal bli statens eiendom fullt og helt. Det satses på arbeidsmaur og full kontroll over folks liv.

Det tas svært lite hensyn til (kronisk)syke barn og deres (biologiske) forledres økonomi og velvære i hverdagen.

Penger er det mer enn nok av i dette landet, det handler kun om riktig prioriteringer. En god og trygg oppvekst for barn, er en meget god investering for å få et godt samfunn.

................................................................................................

I følge Barne- og likestillingsdepartementet, så nevnes det ingenting om omsorgslønn, eller noen annen form for økonomisk ytelse i forbindelse med syke og funksjonshemmede barn i familien.

Det som nevnes er syke/omsorgspenger og grunn/hjelpestønader. Dette er stønader som man ikke kan leve av, og dessuten er de svært tidsbegrenset.

Overgangsstønad er også for liten til å kunne leve av, og det samme er stønad til barnetilsyn. Det er mange fine ord og lovnader i den nye planen.

Men familier som sliter i hverdagen med barn og ungdom som er (kronisk) syke, finnes det ikke så mange valgmuliheter for.

"Satsing på barn og ungdom
Regjeringens mål og innsatsområder i statsbudsjettet 2008"
http://www.regjeringen.no/upload/BLD/Rapporter/2008/Satsing_paa_barn_og_...
Utgitt av: Barne- og likestillingsdepartementet

Referer til noe av innholdet:
"2.1 Bedre økonomiske vilkår for barnefamiliene.
Regjeringen ønsker å skape gode materielle vilkår for barnefamiliene slik at omsorgen for barn og unge kan ivaretas på best mulig måte.

Barnetrygden skal fortsatt være den viktigste
kontantytelsen til familier med barn. Gode permisjonsordninger sikrer god kontakt mellom barn og foreldre i barnets første leveår og gjør det mulig for foreldrene å beholde tilknytning til arbeidslivet.

Regjeringen vil styrke foreldrepengerettighetene til selvstendig
næringsdrivende foreldre som får barn."